For et rederi eller en befrakter er det krevende å holde oversikt over alle avgifter og gebyrer som kreves inn, og det reises spørsmål ved om dagens avgiftsregime fremmer det politiske målet om flytting av godstransport fra land til sjø. Statistikk over utført transportarbeid i Norge viser at veg og jernbane har en mer positiv utvikling enn sjøtransporten de siste årene.

 

Kartlegging av avgifter og gebyrer er en krevende oppgave på grunn av mange myndigheter, forvaltningsorgan og aktører. Bildet er mest komplisert for sjøtransporten, med mange aktører å forholde seg til og kompliserte prosedyrer for beregning og innkreving av avgifter og gebyrer. I mange tilfeller er det uklare skiller mellom det som defineres som avgifter og det som er betalte tjenester. For å belyse hvordan avgifter og gebyrer påvirker den totale kostnadsstrukturen for transportoppdrag er det konstruert et eksempel der 100 tonn stykkgods fraktes med båt, bil eller jernbane fra Stavanger til Bodø. For både båt og jernbane kreves inn- og utkjøring til og fra terminal og havn, og det er særlig terminalkostnadene som veier tungt i det totale bildet. Med de valgte forutsetningene utgjør avgifter og kostnader i land 50 % av totalkostnadene for båttransport.

 

Summen av avgifter utgjør henholdsvis 15,2 %, 11,4 % og 0,5 % for båt, bil og bane, og det er infrastrukturavgiftene som veier tyngst. Det kan diskuteres om dagens avgiftsregime på en rettmessig måte gjenspeiler de egentlige samfunnsmessige eksternkostnadene som de forskjellige transportmidlene skal dekke.

 

Dersom målsetningen om flytting av godstransport fra land til sjø skal oppnås så er det spesielt havnefunksjonene og omlasting som må forbedres. Dette krever store investeringer og samhandling mellom mange aktører. I tillegg må det vurderes om ikke samfunnet gjennom bevilgninger i statsbudsjettet bør delta i infrastrukturtiltak for sjøtransport på lik linje med veg og jernbane, slik at sjøtransportens konkurransekraft styrkes.