De siste årene har idretten vært i hardt vær både internasjonalt og her hjemme, og det er knapt bedring i sikte. Nylig meldte VG at andelen av den norske befolkning som sier de har et meget eller ganske godt forhold til Norges idrettsforbund er redusert fra 66 prosent i 2012 til bare 34 prosent i dag. Alle avsløringene rundt doping, korrupsjon, juks, gubbevelde, grenseløs grådighet, og så videre, har tæret på idrettens anseelse. 

Det er neppe noen tvil om at idretten selv må ta mye av ansvaret for at dens rolle som samfunnsinstitusjon er svekket. Kanskje var det ikke bedre før, men med den enorme kommersialiseringen er fristelsene større, juks mer fristende og solidaritet og fair play vanskeligere. Idrettens organisasjoner har gjort altfor lite for å forebygge dette, med den følge at de fleste av oss knapt lar oss sjokkere over nye avsløringer. Når tilliten synker er det trolig del av et større bilde. Folkeavstemninger i land der folket får si sin mening, viser at også OL mister tiltrekningskraft.

 

 

Åpenhet, demokrati, ansvarlighet og samfunnsansvar, og omfatter Nif og syv særforbund (fotball, friidrett, håndball, ryttersport, ski, svømming og tennis).

Sluttrapporten, som nylig ble publisert, viser at norsk idrett rager over andre europeiske land, herunder Danmark og Tyskland.

 

Dette viser ikke at alt er bra i norsk idrett, men med et godt styresett er sjansene større for at idrettens integritet ivaretas. Vi tror den kritiske sportsjournalistikken de siste årene kan ta en del av æren for dette. Men også journalistikken trenger et kritisk søkelys.

Søkelys på norsk sportsjournalistikk

Norsk sportsjournalistikk domineres i dag av et fåtall medier og sportskommentatorer. Disse har en tendens til å rette kritikken nettopp mot forbundsnivået i idretten, ofte satt på spissen og gjerne med egenutnevnte eksperter som fyrer opp under sakene. Et godt eksempel er NRKs «avsløring» 11. og 12. nov. om «konfidensielle» sponsorregler som gjør at skiklubbene «strupes av skiforbundet».

Johannes Høsflot Klæbos Byåsen er en av de arme klubbene i NRKs artikler. 13. 

oktober viste VG 22-åringen skjenke kjæresten en rosa bil. I mellom disse oppslagene har vi fått vite skistjernenes formue og inntekter for 2017. De lider ingen nød, men armoden i klubbene stilles sjelden opp mot inntektene og formuene til topputøverne. Artikler om hvor vanskelig det er for utøverne å få utnyttet markedspotensialet sitt er derimot lett å finne, senest i VG 14., 15. og 16. november.

 

En del av årsaken er vel at idrettsstjernene også er klikkvinnere? De er de samme medienes kjæledegger. De er godt stoff, og aller best når de fremstilles sympatiske. De er derfor uangripelige. Samtidig er idrettsstjernenes markedspotensial avhengig av mange og positive medieoppslag. Forholdet er symbiotisk. Fortellingen blir ikke dårligere av at den også har en skurk, forbundet.

 

Det er neppe tilsiktet, men Nifs og andre forbunds manglende tillit i befolkningen henger nok sammen med at de svært ofte er skurken i medienes fremstilling. Noe av det er fortjent, men neppe alt. Sakene om fordeling av pengene i idretten har ikke enkle svar, og forholdet mellom medier og idrettsstjernene svekker journalistikkens troverdighet i dekningen av disse sakene.

 

Vi trenger godt styresett i idrettens organisasjoner, og her er heldigvis Norge blant de beste, dels takket være mediene. Men skjev journalistikk kan også bidra til at vi får unnvikende og svake idrettsforbund, uten tillit i befolkningen. Det er samfunnet neppe tjent med.

 

Skrevet av:  

Birnir Egilsson, førsteamanuensis Møreforsking Molde og Høgskolen i Molde, professor Hallgeir Gammelsæter og førsteamanuensis Oskar Solenes, Høgskolen i Molde 

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 29.11. 2018