Akvakulturnæringen må søke det offentlige blant annet om etablering av lokaliteter og utviding av kapasitet på anlegg. Ved ordinær saksbehandling går søknaden via Fiskeridirektoratet sine regionkontorer som, etter kvalitetssikring, har ansvaret for å sende søknadene videre til behandling etter særlover hos Mattilsynet, Kystverket, NVE, Fylkesmannens miljøvern­avdeling og kommunene. Dette tar svært lang tid.

 

Det finnes ulike måter å tenke seg en forbedring av dette systemet: Færre instanser involvert (samordning) og innføring av tidsfrister er to av dem. Resultatene fra rapporten ”En sammenligning av tre modeller for å effektivisere behandlingen av akvakultursøknader” er illustrert i tabellen under, der Trøndelagsmodellen (full samordning), samordnet modell uten delegering etter forurensningsloven (litt mindre samordning) og en tenkt innføring av tidsfrister er sammenlignet med ordinær modell.

 

 

Tabellen viser at samordning kommer klart best ut når det gjelder ressursbruk, saksbehandlingstid og samordning. Ved innføring av forvaltningsreformen vil fylkeskommunen ta over Fiskeridirektoratet sin koordinerende rolle, men Fiskeridirektoratet skal fremdeles være en aktør i prosessen. Omleggingen fører altså til et ekstra ledd i saksbehandlingen istedenfor en samordning. Møreforsking sin rapport gir dermed et viktig perspektiv til denne forvaltningsendringen.