Forekomst av Paramoeba perurans i fauna, miljø og villfisk assosiert med oppdrettsanlegg for marin atlantisk laks

Amøbisk gjellesykdom (AGD), forårsaket av amøben Paramoeba perurans, er et økende problem i oppdrett av atlantisk laks. Real-time PCR ble brukt for å identifisere om amøben var tilsted i fauna, miljø og villfisk. Over 1200 prøver ble samlet inn fra anlegg med AGD på laks eller anlegg med AGD-historie. Det ble også tatt ut makrell i fjordarm uten oppdrettsaktivitet og ved en aktiv oppdrettslokalitet i ytre kystområde. I et laboratorieforsøk ble det undersøkt hvorvidt amøben har affinitet for fettfilm. Når det er høyt smittepress på en lokalitet med AGD-syk laks så kan arvestoff fra amøben finnes i vannet, biofilm, plankton, noen begroingsorganismer, rensefisk og villfisk. Hverken begroingsorganismer, lakselus, biofilm eller sediment ser ut til å være langtidsoppholdssteder for amøben og slik medvirke til introduksjon av amøben hos laks. Positiv vandrende villfisk, som sei og makrell, kan bidra til introduksjon og spredning av amøben. Positiv stasjonær villfisk, som paddetorsk og leppefisk, kan bidra til introduksjon av amøben hos laks. Berggylt og rognkjeks, brukt som rensefisk i merd, var positive for amøbe om våren etter at laks var blitt negativ gjennom vinteren. Dette indikerer at amøben kan overleve lenger hos disse artene og at de kan bidra til reintroduksjon av amøbe. I laboratorieforsøket var det ingen funn av amøbe i fetthinnen på vannoverflaten. Utbrudd på et anlegg gir høyt smittepress i miljøet. Mulige tiltak for å redusere utvikling av sykdommen bør derfor vurderes. Det er også viktig å undersøke smittestatus på villfanget rensefisk før bruk, og å utvise aktsomhet ved gjenbruk av rensefisk.