Grunnskoleopplæring til barn og unge som bor i asylmottak og omsorgssentre

Rapporten presenterer resultater fra en spørreskjemaundersøkelse blant kommuner med asylmottak og omsorgssentre, og som derfor tilbyr grunnskoleopplæring for barn og unge asylsøkere. Undersøkelsen ble gjennomført ved hjelp av Questback i perioden 4. juni til 18. august 2014. Spørreskjemaet ble distribuert til skolefagansvarlige i 103 kommuner med statlige asylmottak eller omsorgssentre. Etter avslutning av spørreundersøkelsen kunne det legges til grunn svar fra 51 kommuner.

De aller fleste kommunene i undersøkelsen ivaretar elevenes rett til særskilt norskopplæring. Det er imidlertid mange kommuner som ikke tilbyr sine elever fra asylmottak og omsorgssentre morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring opplæring.

Selv om en del av de kommunene som ikke tilbyr morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring tilbyr annen tilrettelagt opplæring som alternativ, er det fortsatt kommuner som verken tilbyr tospråklig fagopplæring, morsmålsopplæring eller tilrettelagt opplæring som erstatning for slik opplæring. I de kommunene hvor morsmålsopplæring tilbys, er ofte gjennomsnittlig lærertimer per elev lavt. Dette gjelder også delvis for tospråklig fagopplæring. Morsmåls- og tospråklig opplæring gis med andre ord ikke bare av mindretallet av kommuner, men det gis også i begrenset grad i de kommunene hvor det faktisk gis slik opplæring.

Selv om de aller fleste kommunene har faste rutiner for når asylsøkerelevens norskkunnskaper og faglige ferdigheter skal kartlegges, så tyder resultatene på at kommunene har problemer med å kartlegge elevenes morsmålsferdigheter. Enkelte har også problemer med å få kartlagt elevenes faglige ferdigheter før eller ved oppstart.

Manglende tilgjengelig kompetanse, både på flerkulturell pedagogikk/flerkulturelle emner o.l., og ikke minst på særskilt språkopplæring, må ses i sammenheng med og kan være noe av årsaken til at så mange kommuner ikke tilbyr morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring, og heller ikke kartlegger elevenes morsmålsferdigheter eller faglige ferdigheter før eller ved skolestart. Det er særlig de små kommunene som sliter med å tilby elevene særskilt språk­opplæring, og som samtidig i størst utbredelse mangler kompetanse på disse områdene og heller ikke kartlegger elevenes ferdigheter i morsmål og fag.

Kommunene står nokså fritt i hvordan de vil organisere opplæringen, noe som også gjenspeiler seg i resultatene fra undersøkelsen. En relativt betydelig andel av elevene, nær 40 prosent av de 792 asylsøkerelevene som omfattes i utvalget, deltar kun i ordinær opplæring i vanlig klasse/ basis­gruppe uten at de har tospråklig lærer eller assistent til stedet. Selv om integrasjon og hospitering i ordinære opplæringstilbud beskrives som et viktig tiltak for elevenes språklige utvikling og sosiale inkludering, kan det samtidig reises problemstillinger knyttet til muligheten for å ivareta disse elevenes individuelle tilretteleggingsbehov, spesielt knyttet til språkforståelse.

Kompetanseutfordringer til tross, resultatene viser at kommunene i liten grad samarbeider om opplæringen til asylsøkerelever. En problemstilling og utforske, er om det kan ligge et potensiale til å styrke kvaliteten på asylsøkeropplæringen blant annet gjennom økt samarbeid mellom kommunene.

Selv om resultatene kan danne grunnlag for problemstillinger knyttet til kvaliteten på opplæringstilbudet til barn og unge asylsøkere, gir resultatene imidlertid ikke grunnlag for å si noe sikkert om kvaliteten på opplæringen, og hvordan skolene arbeider for og hvorvidt de makter å realisere målsettingen om integrering og inkludering kombinert med ivaretakelsen av elevenes individuelle behov knyttet både til språk, fag, og det sosiale. Til det trengs mer forskning som går nærmere inn på kommunenes og skolenes system, rutiner, kompetansebehov, planer, undervisningsprosesser og resultater.