Nasjonalt fond for lokale klimatiltak. Et kunnskapsgrunnlag

 

Utredningen tar utgangspunkt i det svenske investeringsprogrammet Klimp. Det har derfor vært relevant å vurdere hvordan forskjeller i det svenske og norske kommunelandskapet påvirker kommunalt handlingsrom. Utredningen viser at den store andelen små kommuner i Norge byr på vesentlige utfordringer. Små kommuner har generelt lavere kapasitet, mindre kompetanse og færre samarbeid enn kommuner med flere innbyggere. Dette forholdet forsterker seg når man ser spesifikt på klimaområdet. Samtidig har alle kommunetyper relativt god kompetanse innen området arealplanlegging, der man også besitter sterke juridiske virkemidler. Dette kan derfor være et naturlig utgangspunkt for lokalt klimaarbeid.   

 

Hovedinnretningen på den svenske ordningen Klimp er å finansiere kostnadseffektive klimatiltak gjennom lokale klimaprogrammer. Enkeltkommuner er den desidert vanligste hovedaktøren i slike programmer med 105 av 126 programeierskap. På bakgrunn av store variasjoner i handlingsrom og forutsetninger blant norske kommuner anbefaler vi en ordning som er fleksibel med hensyn til valg av programeiere. Vi vurderer likevel at offentlige klimaaktører er best egnet til å gi klimatiltak en nødvendig langsiktighet og helhet.

 

Gjennom Plan- og bygningsloven har kommunen et sterkt juridisk virkemiddel som gir en enestående mulighet til å realisere koordineringsgevinster på tvers av sektorer. Kommunenivået gir sannsynligvis også de beste mulighetene til å samordne lokale klimatiltak med tiltak finansiert av andre virkemidler på en måte som reduserer konflikter og realiserer synergier. Det kan være mulig å realisere dette gjennom en lokale klimaprogrammer etter svensk modell, men med større grad av innebygget fleksibilitet. Dette fordrer imidlertid at en er i stand til å utvikle effektive styrings- og kontrollfunksjoner.

 

Vi vurderer areal og transportområdet som en viktig arena for lokalt klimaarbeid. Områdetegner seg svært godt som et utgangspunkt for samordning av tiltak innen andre sektorer. Både kommunen og fylkeskommunen besitter sterke juridiske og økonomiske virkemidler. Arealplanlegging representerer også det mest langsiktige virkemiddelet i norsk klimapolitikk. Samtidig må man kunne fastslå at det er få støtteordninger rettet mot dette området og at disse er relativt svakt utviklet.

 

Som eier av en stor del av landets bygningsmasse kan kommunene, ved å feie for egen dør, bidra betydelig til klimagassutslipp. Mot næringsliv og privathusholdninger er imidlertid kommunens virkemidler mer begrenset. Det eksisterende virkemiddelapparatet er dominert av Enova som har en rekke støtteordninger, der energieffektivisering, ikke utslippsreduksjoner er målsetningen. Videre er ordningen prosjektorientert og er primært rettet mot tiltak med store volumer. Det er derfor behov for et virkemiddel som kan støtte tiltak

-         Som gir store reduksjoner av klimagassutslipp uten å nå opp ifht kriteriet energieffektivitet

-         har små volumer men stort potensial for utslippsreduksjoner

-         er langsiktige og samordner aktiviteter på tvers av sektorer