Nasjonalt fond for lokale klimatiltak. Samfunnsmessige konsekvenser

Notatet inngår i fase to av en utredning av et nasjonalt fond for lokale klimatiltak og drøfter samfunnsmessige konsekvenser av en modell for gjennomføring av lokale klimatiltak innenfor rammene av et slikt fond. Den aktuelle modellen, lokale klimaprogrammer, tar utgangspunkt i tiltak som er politisk behandlet i kommunale planer, særlig klima- og energiplaner. Ordningen baseres på at kommuner/fylkeskommuner og staten forhandler fram en pris for de enkelte tiltakene innefor et klimaprogram, basert på oppnådde utslippsreduksjoner som verifiseres av en tredjepart.

 

Ordningen gir kommunesektoren stor fleksibilitet i forhold til å organisere og gjennomføre klimatiltak og gir stort rom for samarbeid mellom kommuner og med frivillige organisasjoner og næringsliv. Blant de kritiske faktorene for gjennomføringen er risiko for overskridelser, tid, administrativ kapasitet og tilgang på kompetanse. Dette forventes å favorisere store og ressurssterke kommuner i forhold til uttelling av ordningen.

 

Lokale klimaprogrammer kan forventes å ha en viss positiv effekt på bostedsattraktivitet i distriktene gjennom å bidra til nye kompetansekrevende arbeidsplasser, bedre det offentlige klimarelaterte tjenestetilbudet, samt skape mindre trafikkutsatte bomiljøer. De største næringsmessige effekter forventes innen entreprenørbransjen. I tillegg forventes ordningen å skape økt etterspørsel etter konsulenttjenester, materialer, samt drifts- og vedlikeholdstjenester. Nærings- og sysselsettingseffektene fra ordningen vil gravitere mot regionsentra og store byer. De største ringvirkningene forventes å finne sted i regionsentra.

 

Den viktigste ulempen med lokale klimaprogrammer er at en rekke mekanismer bidrar til å øke forskjeller mellom ulike kommuner med hensyn til størrelse, økonomisk handlingsrom og klimakompetanse. Det synes vanskelig å hindre en slik effekt uten å samtidig redusere kostnadseffektiviteten ved tiltakene. Blant grep som kan vurderes, er økonomisk og faglig støtte i planleggings- og søknadsfasen, samt statlig aksept for en tilstrekkelig risikopremie ved inngåelsen av avtaler om lokale klimaprogrammer.